Biskop emeritus Gunnar Stålsett forrettet, og han gjorde det som alltid på en
glitrende måte.
De tre talene var også meget gode, og vi ble enda bedre kjent med denne
spesielle personligheten, alles Wenche Foss.
Hun var ikke bare en stor kunstner, men et varmt og engasjert menneske.
Det kom også frem at Wenche selv hadde oppfordret folk til å sende blomster
til mennesker som sjelden fikk blomster, i stedet for å sende blomster til hennes
bisettelse. Likevel var det et vell av usedvanlig vakre blomster i de skjønneste
farger, på og rundt kisten.
Nydelig sang og musikk, bl.a. av Arve Tellefsen, og opptak av Wenche selv,
som sang "Ingrid Sletten", omsluttet det hele.
Før og etter bisettelsen var det små intervjuer med mennesker som i en eller
annen sammenheng hadde kjent Wenche Foss. En av dem hadde på 90-tallet
ført i pennen hennes tanker og meninger, som var utgitt i bokform. Dessverre
husker jeg ikke hans navn. Det får så være.
Det viktige var at han fortalte at Wenche hadde tatt kontakt med ham ikke lenge
før hun døde, fordi hun ville legge til noen kapitler i boken, slik at den kunne bli
utgitt på nytt når hun var borte.
De rakk bare to kapitler, og han fortalte at de handlet mye om døden, men også
om det samfunnet vi lever i, og den retningen utviklingen tar.
Hun var ikke fornøyd med den, og jeg forstår henne godt. Også mediene,
inkludert NRK, hadde hun meninger om, sa han. Det skal bli spennende å lese
boken, når den kommer over påske.
Statsministeren holdt også en meget god tale i bisettelsen, og sa bl.a. at han
aldri hadde møtt en person, som på en så vennlig, men likevel direkte og klar
måte hadde sagt det til ham, når hun var uenig i hans standpunkter.
Kanskje tenker han over det hun sa i ettertid, og legger seg det på minnet?!
Som sikkert tusenvis av andre, skulle jeg ønske jeg hadde fått anledning til
en prat med henne.
Jeg tror vi ville diskutert mangel på varme og vennlighet på mange områder
i samfunnet. Når jeg leser i Aftenposten at unge mennesker selv skriver at
de har alt, men likevel ikke har noe å leve for, blir jeg redd. Dette leste
kanskje også Wenche.
Både hun og jeg har sett all uærligheten, også i Norge, både i politikken, i
næringslivet og blant folk flest. Hun så sikkert også grådigheten og
egoismen, og hvordan våre verdier ikke lenger betyr noe.
Hun hjalp mange, inkludert de svakeste. Jeg vil tro at hun også bekymret seg
over de eldre som ikke får den hjelpen, omsorgen og pleien de trenger på
slutten av livet. Derfor fortalte også Biskop Stålsett, at hun i løpet av deres
mange samtaler hade sagt, at alle burde få retten til en verdig død.
Jeg tror Wenche Foss
ville gledet seg over
disse vakre blå
krokusene, som jeg
tok bilde av i slotts-
parken den 25. mars,
like før hun døde.
Tove
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar