Sterke nettverk, penger og prestisje!

Våren 2011 ga Stoltenberg og den norske regjering ca. 150 mill. kroner til den private, amerikanske stiftelsen UN Foundation. (Med andre ord - våre penger!) Pengene skulle gå til helsearbeid via FN-organisasjoner.

I begynnelsen av november fikk Stoltenberg overrakt prisen " Champion of Global Changes", utdelt av den samme stiftelsen! Han fikk den for sitt internasjonale lederskap, og for at Norge støtter FN og arbeidet innenfor helse.

Dette sto å lese i Aftenposten 20. november.

Og vet dere hvem som sitter i styret i denne stiftelsen? Tidligere WHO-sjef og tidligere statsminister, Gro Harlem Brundtland. Tidligere generalsekretær i FN, Kofi Annan og fredsprisvinner fra 2006, Muhammad Yunus. (Sistnevnte har forøvrig blitt sterkt kritisert for sammenblanding av penger mellom ulike firmaer han rår over. Her spilte også Tove Strand (tidl. Gerhardsen) og NORAD en rolle. Jeg husker ikke hele saken, men det lukter vondt!)
Her er det sterke Ap-familier og nettverk som sammenblandes, og det er ikke første gang!

Så sier også professor Terje Tvedt til Aftenposten, at dersom ønsket om nulltoleranse mot all form for korrupsjon skal ha noen mening, burde Jens Stoltenberg takket nei til denne prisen.

"Elitesirkulasjon.
Karrieresystemet innenfor bistand preges av en helt spesiell form for elitesirkulasjon, der de samme personene vandrer frem og tilbake mellom toppjobber i politikk, byråkrati, organisasjoner og forskning, sier Tvedt videre."

Det er til å bli kvalm av! En flertallsregjering ser ut til å kunne bruke våre penger som PR for seg selv og for sjefen - Stoltenberg! jeg liker det ikke!!!!!!! Tove

Makt og grådighet styrer verden!

Jeg beklager at det er svært lenge siden jeg har skrevet innlegg på denne bloggen. På min andre blogg om farger, har jeg skrevet mange innlegg, og lagt ut flotte bilder.

Hva er så grunnen til at jeg ikke har skrevet? Jeg gikk tom! Hver morgen åpner jeg avisen og leser om politikk og samfunn rundt om på kloden, og nesten alt vi leser er trist lesning.
Og i de fleste tilfeller er det vår egen skyld – det vil si – det er de som styrer verden som er for maktglade. Slik har det vel alltid vært, men nå får vi sannheten servert rett på frokostbordet gjennom avisen, og inn i våre hjem via TV og data.

Makt, grådighet og ekstreme eksponeringsbehov ligger under, enten land styres av politikere eller religiøse fanatikere. Både religion og politikk er styrt av ønske om makt! Og den/de som oppnår å få slik makt, bruker den meget sjelden til landets/folkets beste. De vil ha gjennom sine synspunkter, sin partipolitiske eller religiøse overbevisning, og skummer fløten på ulike måter. Svært få tenker på landets og folkets beste, selv om de selvsagt hevder det.

Norge er ikke noe unntak. Vi har nå i seks år blitt styrt ut fra sosialistiske synspunkter, og sosialistene vil aller helst bestemme alt i et samfunn. Til og med hvem nybakte fedre skal trille barnevogn sammen med! Menneskers frie valg bør ikke tas hensyn til. De rød-grønnes tankesett og politikk er best, forstår ikke folk det?! Nei – jeg forstår det ikke!

Det som er mest betenkelig er imidlertid mediene. Nå etter valget er det flere som kritiserer regjeringen, graver frem saker som er dårlig håndtert, og viser et samfunn der mangt og mye skulle vært gjort. Likevel er det alltid en undertone som sier at, andre partier ikke ville gjort det bedre. Og når et nytt valg nærmer seg, blir kritikken igjen tonet ned, og vinklingene annerledes. Og ingen bør fortelle meg at dette ikke stemmer. Jeg har fulgt meget godt med både før og etter at boken min Hva skjer i Norge? utkom i 2009, og det vil si to valgkamper. Hvorfor er det slik? Selvsagt fordi anslagsvis 95 % av alle pressefolk, enten de arbeider i TV, radio, aviser eller magasiner, er mer eller mindre «røde». Det er farlig for demokratiet!

Farlig er det også at det røde nettverket infiltrerer alt. Det er ikke bare politikere som styrer Norge. Her har blant andre både LO og fagforeningene en lang finger med i spillet. LO meler Jens sin kake, og Jens må betale tilbake ved langt på vei å innfri LO’s ønsker.

Jeg blir nesten kvalm når Harald Stanghelle  i Aftenposten skriver så rosende om «statsmannen Jens Stoltenberg». Etter min mening er Jens mer lik en marionett, hvor alle bevegelser ikke er synkronisert.

Fortsettelse følger. Nå er jeg på glid. Tove