Den 5. juni hadde jeg en artikkel i Aftenposten under tittelen "Rett til en verdig død".
Opprinnelig var artikkelen dobbelt så lang, men for å få den på trykk måtte den forkortes.
Nedenfor kan du lese den opprinnelige kronikken.
Hva er så en verdig død? Svarene vil
være ulike, fordi vi mennesker er ulike og har ulikt syn på mangt og mye.
Aftenpostens artikkel 19. mai, med
overskriften »Får ikke dø på sykehus», sier mye om Helse-Norge og den manglende
respekten for enkeltmennesket. Det er bare økonomi og penger som teller i
helsevesenet i dag. Det er hjerteskjærende ikke å la en dødssyk, med få dager
igjen å leve, få lov å dø på det sykehuset der han føler seg trygg. Det er
umenneskelig og uverdig å skulle flytte ham til et sykehjem! Regjeringen
skryter av Norge som verdens rikeste land, men hva brukes disse pengene til? Å
bruke noen tusen mer for at et menneske på dødsleiet skal kunne føle seg trygg
og rolig, og få dø i fred, nei se det har vi ikke råd til!
Det var mange av oss som advarte mot
Samhandlingsreformen, og at den ble satt ut i livet for raskt. Kommunene var
ikke klare for dette. Når denne kritikken kom opp, sa Helseministeren at
reformen skulle innføres med forsiktighet. Regjeringen lovet å lytte til
kommuner som hadde problemer. Men lovet de å lytte til enkeltmennesker i håpløse
situasjoner? For denne regjeringen er det langt viktigere at alt styres etter systemer
som alle må følge. Dette gjelder skoler, arbeidsliv, mamma/ pappa-permisjoner, sykehussektoren
og samhandlingsreformen. Her skal det ikke være lov med skjønn, alt skal inn i
en mal! Snart er alt i dette landet regulert til minste detalj. Avisen skriver
også i sin leder 21. mai at samhandlingsreformen ikke er tilstrekkelig gjennomarbeidet
når den fører til at kommunale byråkrater kan behandle mennesker så brutalt i
siste fase av livet. Men fleksibilitet og skjønn gjelder ikke. Aldri har det
vært flere byråkrater i Norge, og aldri har det vært flere regler, og et større
skjemavelde.
Nå rykket likevel statssekretær Robin
Kåss ut og sa at det kan gjøres unntak likevel. Departementet våget vel ikke
annet, da dette er en sak de fleste vil identifisere seg med.
I artikkelen sto det om Arne Sveen
som ikke ville belaste samfunnet økonomisk da han fikk kreft. Han mente at vi
feilprioriterer ved å bruke enorme summer på å forlenge dødssyke menneskers liv
med noen måneder. Han mente at vi ikke lenger orker å se døden i øynene.
Med andre ord, vi kan bruke store
summer på en liten forlengelse av livet, men ikke bruke penger på en verdig
livsavslutning!
Her er vi ved noe helt essensielt i
vår kultur i dag. De fleste våger ikke å snakke om døden, selv om det at vi
skal dø er det eneste sikre i livet. Og det vi ikke våger å se i øynene eller
snakke om, det blir farligere og farligere. Døden var et naturlig tema i Norge
tidligere, i alle fall på bygdene. Der så de dyr dø, som en naturlig del av et
liv, og de våget å se i øynene at vi også skulle samme vei. Jeg husker godt at
jeg som 10-åring satt ved min bestefars dødsleie og spilte gitar og sang gamle
sanger som han hadde lært meg. Og mens vi gjenoppfrisket gode minner, visste
jeg at dette kanskje var siste gang vi var sammen. Det hadde han fortalt meg.
For ikke mange år siden satt jeg også ved dødsleiet
til to av mine tanter. Jeg var veldig glad i dem begge. Den ene hadde jeg
snakket med om døden gjennom et par år, og også med henne frisket vi opp gode minner som
vi gledet oss over sammen. Da døden nærmet seg satt jeg ved sengen hennes og
spurte om hun var redd for å dø. Det var hun ikke. Så spurte jeg om hun trodde
det var noe etter døden. Det trodde hun ikke, og jeg spurte om jeg skulle
beskrive for henne mitt bilde av det jeg trodde ville skje. Hun nikket. Jeg
beskrev en verden av lys, farger, musikk og kjærlighet, og at hennes kjære mann
gjennom et langt liv ville vente på henne. Og om noen år, vil du være en av dem
som tar i mot meg, sa jeg. Da lå hun en stund helt stille, før hun hvisket –
«kanskje det ja»! Dagen etter døde hun fredelig og verdig, med sine nærmeste
rundt seg. Det ble en vakker avslutning på et godt liv.
Når det gjaldt min andre tante, hadde
ingen våget å ta opp temaet døden, og hennes mann ville ikke se situasjonen i
øynene. Deres voksne sønn hadde heller ikke brakt teamet på bane. Jeg visste
derfor ikke at døden var rett rundt hjørnet, da min mann og jeg troppet opp på
sykehuset en dag. Dette var utenbys, så det var en stund siden vi hadde vært
der, og i telefonen sa min onkel alltid at dette så bra ut. Vi fikk denne dagen
hull på byllen, til stor lettelse for dem alle tre. De fikk tatt farvel på en
god og verdig måte, før hun døde to dager senere.
Jeg er selv pensjonist, men er ikke
redd for å dø. Jeg er derimot redd for å bli dement eller pleietrengende. På
lik linje med Arne Sveen, ønsker jeg ikke livsforlengende behandling.
Derfor meldte jeg meg også for snart
30 år siden inn i Foreningen Retten til en verdig død.
Foreningen bekrefter mitt
«Livstestament» årlig ved utsendelse av et kort jeg har i lommeboken. På denne
måten er det ikke tvil om min vilje.
Jeg ønsker at mine barn og barnebarn
skal huske meg som en aktiv og oppegående dame. Jeg har ikke noe ønske om å
leve lengst mulig, men å ha et meningsfylt liv mens jeg lever. Det ønsket vet
jeg ikke om jeg får oppfylt. Men det er ikke meningsfullt og verdig når demente
med smerter dopes med beroligende, slik det ble beskrevet i Aftenpostens
artikkel 14. mai. Og det er heller ikke en verdig tilværelse å bli plassert i
korridoren på et sykehjem etter utskrivelse fra sykehus, som avisen skrev om
21. april.
For meg er en verdig død å kunne
avslutte livet mens jeg ennå er i stand til å snakke med mine nærmeste om det
livet vi har hatt sammen. Jeg ønsker å takke dem for det de har betydd for meg,
og ta avskjed med dem med en tåre i øyekroken, men likevel med et smil om
munnen. Jeg skulle ønske at jeg kunne be min lege om å få utlevert en medisin
som jeg selv kunne velge å ta, hvis jeg er pleietrengende, har smerter og alt
håp om at jeg skal bli frisk er ute. Det vil for meg være en verdig død! Tove
