Jeg publiserer den derfor her på bloggen, selv om den er i lengste laget.
Knut Olav Åmås har mange gode synspunkter i sin artikkel «Syv punkter om det nye Norge» i avisen 3. desember. Men jeg er ikke enig i dem alle.
Åmås forteller at han besøkte Amal Aden den 19. juli i år «… tidligere gatebarn i Somalia, nå forfatter av tre bøker, alenemor med to barn og kritiker av intoleranse og liten integreringsvilje i enkelte minoritetsmiljøer». Han sier også at «… Hun er et strålende bilde på det nye Norge, det flerkulturelle samfunnet som Anders Behring Breivik ville skyte i stykker og bombe i filler». Jeg mener at det er helt feil. Amal Aden er et strålende bilde på en innvandrerkvinne som jobber for at alle, også innvandrerne selv, skal medvirke til at Norge blir et godt land å bo i. Det blir noe helt annet!
Jeg ble kjent med Amal Aden på Aschehougs sommer- og julefest i 2009. Vi hadde gitt ut hver vår bok, med samme redaktør. Jeg hadde i min bok, Hva skjer i Norge? skrevet om henne og boken Se oss, og på festen ble vi sittende å prate. Hun fortalte blant annet at hun på veien fra Nationaltheatret og opp til festen, hadde blitt drapstruet av ikke-etnisk norske, hele tre ganger. For dem som ikke har lest Amals bøker (hun har nå skrevet tre), vil jeg bare opplyse om at hun der kommer med sterk kritikk av sine egne. Da Jens Stoltenberg og hans far litt senere stakk innom festen, de hadde også utgitt bok, konfronterte Amal ham med drapstruslene, og bebreidet ham for dårlig integreringspolitikk. Det var både modig og flott gjort.
Og selvsagt skal det ikke være slik at noen truer med, eller utøver vold. Dette eksempelet viser at det også innen innvandrermiljøer finnes både trusler, kritikk, sladder og vold. Er det rasisme motsatt vei når somaliske og pakistanske jenter ikke engang får være sammen med norske gutter på vennskapelig basis? Og så lenge kvinner overvåkes av «moralpoliti», sine egne landsmenn, og blir forhindret i å delta i vanlige «norske aktiviteter»? Da kan det aldri bli noe«strålende, nytt Norge»!
Den 29. november skrev Aftenposten at NRK2 skulle sende et program om og med Erik Schjenken kvelden etter. Jeg så det omtalte programmet, det andre i dokumentarserien Overeksponert. Schjenken har også gitt ut bok om sine opplevelser, med samme redaktør som Amal Aden og meg. Jeg skrev mye om hans sak i min bok. Schjenken ble jeg også kjent med hos Aschehoug.
Dersom dere ikke husker Ali Farah-saken, som den ble kalt, skal jeg raskt friske på hukommelsen. «… Ali Farah ble den 6. august 2007 helt umotivert slått ned i Sofienbergparken i Oslo. Ambulanse ble tilkalt ettersom Farah hadde falt i bakken, slått hodet og var bevisstløs. Men før ambulansen kom, våknet han og forsøkte å reise seg. En feilvurdering av ambulansesjåfør Erik Schjenken og hans kollega medførte at de ikke tok Farah med seg i ambulansen». Og grunnen, sa pressen, var at Ali Farah ikke var etnisk Norsk. Med andre orde – det var rasistisk motivert! På den tiden var det absolutt politisk ukorrekt å ytre noen som helst form for kritikk av innvandrere, asylsøkere og ikke etniske nordmenn. Ali Farah- saken, ble et meget godt eksempel. Og skulle man være så uheldig å gjøre en feil, slik ambulanse sjåførene hadde gjort, tok det helt av. Pressen gikk av skaftet. Alle artikler og TV-innslag ble ledsaget av et bilde der Ali Farah lå på bakken, tilsynelatende bevisstløs. Alle trodde derfor at ambulansepersonalet hadde forlatt mannen slik. Først etter at A-Magasinet den 3. oktober 2008 viste et bilde av Farah stående med sekk på ryggen, ved siden av ambulansen før den kjørte bort, fikk vi vite sannheten. Det tok mer enn et år! Det hadde i hele denne tiden nesten ikke vært nevnt et ord om voldsmannen. Han var av utenlandsk opprinnelse!
Etter at Schjenken ble frikjent som rasist, og flere av hans kritikere ble stumme, ble det heldigvis enklere å komme frem med saklig kritikk, uten straks å bli stemplet som rasist.
Å begå en feil, er ikke rasisme! Å komme med begrunnet kritikk, er heller ikke rasisme! Derfor blir det feil for meg når Åmås starter punkt 6. med å si at «… rasisme, hat mot muslimer og andre minoriteter, holdninger med potensial til å bruke vold og konspirasjonsteorier, har fått lys på seg siden 22.7». På denne måten medvirker han til å sette en stopper for dialog og kritikk. For jeg vil igjen understreke at det ikke er rasistisk og hatsk å sette søkelys på at også innvandrere og ikke-etnisk norske må forandre seg hvis integrering skal lykkes.
Men to mennesker måtte nesten ødelegges før rasist-stemplerne ble mer forsiktige i sine uttalelser. Det er skammelig at de i ettertid ikke har stått i kø i for å be Schjenken om unnskyldning: Abid Q. Raja, Sylvia Brustad, Manuela-Ramin Osmundsen, Kristin Halvorsen, Erling Lae, forfatter Anne Holt, fylkeslege Petter Schou, Antirasistisk Senter og mange, mange flere. Alle kjente saken kun fra presseoppslagene. Og de som aller mest burde skamme seg er pressen!
Det vil si, det er ikke helt riktig. Den som virkelig nesten ødela Schjenken, var hans sjef, den gang sykehusdirektør Tove Strand! Hun påla de to ambulansesjåførene munnkurv slik at de ikke kunne forsvare seg, tok dem ut av tjeneste og tok avstand fra deres handlemåte. Presset fra pressen ble for stort. For en feig handling! Medisinsk ansvarlig lege for ambulansesjåførene forsøkte å fortelle at sjåførene hadde fulgt prosedyrene, men hun ble drapstruet, og våget ikke å komme med flere uttalelser, noe som er forståelig.
Jeg skulle gjerne gått Organisasjonen mot offentlig diskriminering (OMOD) etter i sømmene. Hvem ble diskriminert spør jeg? Basert på forhåndsdømming klaget de til helseminister Sylvia Brustad, fordi de ikke ville ha Schjenken tilbake som ambulansesjåfør. Og nok en gang rottet de seg sammen, og tok ham ut av «pasientrettet virksomhet».
Toleransen for kritikk er kanskje blitt noe bedre, men det er langt igjen til et Norge der alle respekterer hverandre! Tove
