Medier og sannhetsgehalten i det de presenterer.
Denne kronikken har jeg forsøkt å få trykket i Aftenposten,men forgjeves.
Pressens vinklinger, bilder, utelatelser, vektlegging og
valg av saker som fremmes, er i mange tilfelle en fare både for den enkelte og for
demokratiet!
Det er slett
ikke bare NRK som burde ettergåes i sømmene, selv om de er aller verst. Det
viser også fellelsene i Pressens Faglige Utvalg. Alle medier kjører i for høy
grad frem saker som de vet vil berøre oss følelsesmessig, og de vinkler sakene
slik at de fleste i etterkant bare tenker med hjertet og ikke med hodet! Her er
gjennomgangsordet - stakkar! Eksempler: Stakkar romfolket, stakkar asylsøkere.
Mens ikke så mange synes synd på norske narkomane, eldre mennesker som ikke får
nok hjelp osv. Her er det selvsagt unntak, og av og til får også sistnevnte
grupper spalteplass, men ikke i samme grad. Det er ikke like interessant!
Også jeg synes synd på både
romfolk, asylsøkere, fattige barn og fattige over hele verden, men jeg har for
lengst innsett at selv med all vår olje, må vi faktisk begrense oss. Vi har
gjennom generasjoner bygget opp et velferdssamfunn, men kan dessverre ikke
hjelpe alle, selv om vi aldri så gjerne vil. Og vi kan derfor heller ikke
forskjellsbehandle grupper. Hvis romfolk får tigge over hele landet, bosette
seg i gater og i skogen, hvorfor skal da ikke andre grupper kunne gjøre det
samme? Tenker vi med hodet, forstår vi at det ikke går. Ønsker vi virkelig et
samfunn hvor dette sklir helt ut? Jeg er ikke enig med støttegruppa Folk er
Folk. Alle må yte i et samfunn, ikke bare kreve. Og jeg har spurt meg flere
ganger når jeg har sett på innslag i TV, om hvor de får så fine, nye biler og
mobiltelefoner fra.
Jeg har
flere eksempler på hvordan vinklinger på saker fra medienes side får oss til
både å dømme mennesker i gitte situasjoner, og fordømme folk med andre
meninger. Hvor mange har ikke blitt kalt for rasister i forbindelse med
innvandringen til Norge? Ingen er rasister selv om de ønsker begrenset
innvandring, men slik blir man ofte fremstilt.
I den siste tiden har det blitt
fokusert på at innvandrerbarn i skolen kan alt for dårlig norsk.
Vi må sette
inn flere tiltak for å hjelpe dem. Men er det noen som har satt fokus på de
etnisk norske barna, når 90 % av elevene er innvandrere? Hvordan blir deres
morsmål etter hvert, og hvordan blir de faglig i andre viktige fag når lærerne
må forenkle undervisningen for at ikke-etnisk norske kanskje skal kunne henge med? Det
er ikke like spennende? Og da blir kanskje de som tar det opp beskyldt
for ikke å tenke på innvandrerne, og det blir stemplet som diskriminering. Men
ikke motsatt vei! Spesielt i Groruddalen er det en stor overvekt av ikke
etnisk-norske i skolene, og dessverre flytter derfor mange norske ut. Er ikke
det et problem? Jeg bare spør!
Det er
spesielt en sak som bør trekkes frem i forbindelse med NRKs overtramp, og det
er den såkalte Schjenken-saken eller Ali Farah-saken. Ali Farah ble i august
2007 helt umotivert slått ned i Sofienbergparken i Oslo. Ambulanse ble tilkalt
ettersom Farah hadde blitt slått i hodet, hadde falt i bakken og var
bevisstløs. Men før ambulansen kom, våknet han og kom seg på bena. Jeg går ikke
nærmere inn i detaljene her, men en feilvurdering av ambulansesjåfør Erik
Schjenken og hans kollega, medførte at de ikke tok Farah med seg i ambulansen. Alle artiklene og TV-innslagene om denne saken
ble imidlertid ledsaget av et bilde der Ali Farah lå på bakken, tilsynelatende
bevisstløs. Det ble fremstilt som om det
var slik ambulansepersonalet hadde
forlatt ham, noe vi alle trodde. Inntil A-Magasinet i oktober 2008, hadde en
større artikkel om saken, og der de publiserte et bilde som viste et scenario
vi ikke tidligere hadde sett, nemlig Ali Farah oppreist med sekk på ryggen ved siden
av ambulansen, like før den forlot parken. Alle fordømte ambulansesjåførene for
rasistisk oppførsel, ikke for en
feilvurdering av situasjonen. Og ingen fokuserte på voldsmannen, som var
ikke-etnisk norsk.
Erik Schjenkens liv ble ødelagt
den dagen. Hvorfor? Fordi alle sa han var rasist. Hans sjef, sykehusdirektør
Tove Strand, ministrene Kristin Halvorsen og Manuela Ramin-Osmundsen, Antirasistisk
Senter, forfatter Anne Holt og en lang rekke andre uttalte seg fordømmende.
Basert på forhåndsdømming, klaget Organisasjonen mot offentlig diskriminering
(OMOD) til Helseministeren, som den gang var Sylvia Brustad, fordi de ikke
ville ha Schjenken tilbake som ambulansesjåfør. Og han mistet jobben! Han har
selv skrevet bok om det som skjedde.
Hvilket foto tror dere ble
benyttet av NRK i Dagsrevyen november 2008 i forbindelse med rettsaken i
etterkant? Selvsagt – der Ali Farah lå på bakken! Hvilke konsekvenser fikk det
for NRK, og saken som helhet for ulike medier? Ingen - så vidt jeg vet!
Sjefsredaktør
Hilde Haugsgjerd skriver i sitt innlegg «Arven etter Bjerkaas» i avisen lørdag
2. februar bl.a. at «Det hender for eksempel at journalister og redaksjoner som
har startet med en hypotese om at noe kritikkverdig har skjedd, av stahet eller
egen prestisje ikke klarer å nyansere historien når kildearbeidet viser at
virkeligheten bare delvis stemmer med hypotesen». Nettopp! Har vi hørt eller
sett en eneste journalist som har uttalt seg mot romfolket? Kanskje, men jeg
har ikke observert det.
Hun sier
også at «Journalister er mennesker med egne verdier og holdninger, sympatier,
antipatier og følelser». Selvsagt, men det som er merkelig, er at det virker
som om 99 % av alle mediefolk som regel har sammenfallende meninger og samme
politiske ståsted. Det bør man nå fremover kanskje tenke nærmere over. For en
politisk skjevhet i mediene er ikke av det gode. Og det er ikke uten grunn at
NRK ofte har blitt kalt ARK. Men det gjelder ikke bare dem.
Jeg håper at alle medier har
tatt lærdom av «rom-saken», og viser oss sannheten når de presenterer saker.
Ikke den sannheten som den enkelte journalist eller redaksjon ønsker at vi skal
tro på, hvis den ikke er sann. Det er ikke bare uheldig for enkeltmennesker,
som Schjenken, som fikk livet ødelagt av usannheter, men for vårt demokrati!
Tove
Steinbo,
Forfatter,
kurs- og foredragsholder,
Oslo.