Historien om en kvinnes død

Da jeg møtte opp til debatten i Litteraturhuset, arrangert av VG (se forrige innlegg), var jeg ikke klar over den flotte saken i VG HELG lørdag 1. desember.

Men da jeg kom, fikk jeg et eksemplar, og kunne lese historien om Inger-Johanne Martens (83), som visste at hun skulle dø, og som ønsket det.
Både hun og hennes datter var/er forøvrig medlemmer i Foreningen Retten til en verdig død.

VG hadde fått lov til å følge den veltalende, kloke, sta og sterke fru Martens i hele 122 dager. Fra hun ble lagt inn på Paulus sykehjem til hun døde.

Vi fikk lov til å se deler av filmen, som var tatt opp i denne tiden, og det var både sterkt og rørende.

Jeg synes det er enestående at hennes datter og sønn hadde vært med på dette, og de var også til stede denne kvelden.

Når det gjelder "debatten", synes jeg ikke det ble noen debatt. De fire deltagerne ble i tur og orden gitt ordet til "innlegg", og dette gikk på rundgang, men noen debatt ble det aldri. Dessverre.
Det burde blitt en debatt om hvordan mange gamle har det. Får ikke sykehjemsplass, og får de det så får flere ikke stå opp, blir neddopet, lite mat p.g.a. mangel på pleiere. Vi kan ikke ha det slik. Selvsagt har mange det også bra, men vi kan ikke tillate at noen har det på denne måten.
Jeg vil ikke ha det slik, da vil jeg mye heller dø!

For nå er tiden mer enn moden for at døende personer, som selv ønsker det, når smerter, eller meningen med livet er borte, skal kunne få hjelp til å dø. I stedet må de ofte ligge å sulte i hjel når de ikke ønsker livsforlengende behandling. Dette burde være en menneskerett! Ikke styres etter et prinsipp om at ingen må ta liv!

Jeg vil selv bestemme når jeg mener at nok er nok. Det er synd at Støre ikke måtte svare på spørsmål rundt dette temaet. Jeg ba på forhånd om ordet, men fikk det dessverre ikke. Tove

PS. Det har også nylig vært en tilsvarende sak i ukebladet Hjemmet.