Han skriver et svar til Knut Rellsmo's debattartikkel "Ja til forskjellssamfunnet":
Ja til forskjellssamfunnet?
Sosial utjevning, enhetsskole etc. er våre sosialisters ”religiøse” og politiske fundament, skriver Knut Rellsmo. Videre, at menneskene er forskjellige som fingeravtrykk, …….personlighet, ferdigheter, lyst og anlegg varierer. Han tror på forskjellssamfunnet fordi det gir hvert individ større muligheter til å lykkes innenfor det området individet er aller best på. Han gir en del kjente argumenter mot enhetsskolen og spør vedrørende sosial utjevning:
”Betyr det i sin ytterste konsekvens at alle skal ha lik lønn, samme boligstandard etc.? Da blir det jo i det minste 100% utjevning”. Han hevder/spør: ”Det må da være fornuftig og riktig at mennesker som yter ekstra, satser og tar risiko skal belønnes ekstra?”
Sosial utjevning har vært arbeiderbevegelsens fremste (eneste?) mål i langt over 100 år, og bevegelsen har sterkt medvirket til at det er vokst frem en middelklasse som paradoksalt i stor grad vender sosialismen ryggen. Arbeiderbevegelsen har faktisk skapt sine egne motstandere i stadig større skarer, og utviklingen fortsetter. Sosialistene ser selvsagt dette, men det er tydeligvis vanskelig å gi slipp på begreper som ”sosial utjevning” selv om det faktisk dreier seg om justering av politiske virkemidler for å rette opp skjevheter.
Gir begreper som ”sosial utjevning” sterkere assosiasjoner til tidligere tiders kamp mot det etablerte enn ”politiske virkemidler”? I så fall er vi ved kjernen av sosialistenes problem: likhet og solidaritet var naturlige og sterke mantraer i tidligere dager da man virkelig hadde motstandere som måtte nedkjempes. I dag er motstanderen sosialismens eget produkt; deres egne frafalne.
Ikke rart at regjeringen har problemer, når i hvert fall AP og SV fortvilet forsøker å skape inntrykk av at sosialismen fortsatt har løsningene. Man kan undres hva som ligger bak sosialistenes syn på utdanning, enhetsskolen. Denne merkverdige holdningen til alt som har med utdannelse å gjøre, er jo helt ubegripelig for de fleste ikke-sosialister. Den er så fremskrittsfiendtlig at man nesten kunne mistenke venstresiden for å forsøke å demme opp for den ovennevnte rekruttering av motstandere ved å s v e k k e nivået på utdannelsen. Det er helt ubegripelig at f.eks Stoltenberg og Støre støtter opp om Halvorsens og SV’s enhetsskole, og man kan frykte at dette er en innrømmelse for husfred som koster oss alle, inklusive AP, veldig dyrt.
Hva gjør man så? Først og fremst må opposisjonen legge mer vekt på skolen i valgkampen frem til høsten 2013. Det er et mysterium at de dårlige resultatene norske elever presterer i tester ikke resulterer i protestaksjoner i stor skala.
Har nå opposisjonen en klar modell for hvordan man vil skolen skal være når de går inn i valgkampen? De tradisjonelle innsigelsene mot enhetsskolen, bl.a. at det enkelte individ må kunne utfolde seg uten å bli holdt tilbake av elever som ikke er like godt utrustet for læring, lyder ikke like opplagt i venstreorienterte kretser, som i de mer konservative. Likhets- og solidaritetskravet har dype røtter, og er ikke hos den enkelte nødvendigvis basert på det helt rasjonelle, kanskje minst like meget på tradisjon og følelser.
Venstresidens velgere har et godt stykke igjen til et pragmatisk forhold til ”enere”, mennesker med en heldigere start i livet ved for eksempel familietradisjoner for god utdannelse, god økonomi, innovative personer som skaper seg formuer, og så videre. Et paradoks når arbeiderbevegelsen selv, som nevnt ovenfor, sterkt har bidratt til det samfunnet som muliggjør slike forhold.
Tormod R. Ausland
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar